lørdag 10. september 2011

9/11 body count

Hver av de drepte i selve angrepet 11.september var et individ, en person med ansikt og familie, mange var helter. Historien til disse blir brettet ut i aviser og på TV. Vi får leve oss inn de dramatiske minuttene for 10 år siden. Nordmenn som var på nedre Manhattan får fyldig omtale. Sentimentaliseringen tar aldri slutt.

Men hvem forteller historien om ni år gamle Khal Mohammad som ble vitne til at norske soldater gjennomhullet faren med kuler? Hvem forteller historien om de tusenvis av pakistanske sivile som helt uforskyldt ble drept av amerikanske dronebomber? Hvem forteller historien til hver enkelt av de 20-30 bryllupsgjestene drept av amerikanske bomber?

Du implisitte budskapet er: Amerikanske liv er mer verdt. Et angrep på USA er spesielt moralsk forkastelig. Våre gutter er mer verdt en tusenvis av anonyme afghanere. Etc.

Det er kanskje som Donald Rumsfeld formulerte det:
"death has a tendency to encourage a depressing view of war"


"Ett menneskes død er en tragedie, ett hundretusen døde er statistikk", som noen skal ha sagt.

Grafikk fra Iraq Body Count.

2 kommentarer:

Erik sa...

Ja, det voldsomme oppstusset rundt 76 døde 22. juli blir nesten latterlig sett i lys av disse tallene.

Mvh
Erik T

Konrad sa...

Vel, dette er ikke forsøk på å bagatellisere. 22/7 og 9/11 er spesielt fordi angrepet rettes målbevist mot sakesløse personer i fredelige omgivelser. Poenget med min kontrastering av 9/11 og de etterfølgende katastrofene er at de 3000 døde i USA legitimerer katastrofen. Legitimeringen skjer bl.a. ved "framingen" der det nokså klart (om ikke helt eksplisitt) sies at et angrep på USA er særlig moralsk forkastelig.

Både 9/11 og 22/7 er selvsagt alvorlig og frastøtende handlinger. 22/7 skjedde dessuten hos oss, utført av en av våre egne, årsaken ligger her hos oss.