fredag 2. april 2010

Norges klamme krigskonsensus

For første gang på flere hundre år har Norge de siste årene vært i kontinuerlig krig, til tross for at eget territorium ikke er angrepet. Juristen Ulsrød skriver i Dagbladet:

Obama brukte mye tid på slike spørsmål i sin fredspristale, og omtrent alle
norske toppolitikere var voldsomt begeistret. Men våre egne politiske ledere er
ikke særlig interessert i å diskutere vilkårene for bruk av norsk militærmakt. I
god norsk konsensustradisjon holdes krigen i Afghanistan langt unna en hver
valgkamp.

Historiestudenten Goksøyr er sterkt i tvil om Afghanistan-krigen overhode har noe for seg, han skriver bl.a.:
[Den amerikanske diplomaten Matthew] Hoh hevder at den største delen av opprøret blir drevet fram av lokale grupper som ikke slåss under Talibans hvite banner, men snarere mot tilstedeværelsen av utenlandske soldater, og mot skatter pålagt dem av en regjering i Kabul som ikke representerer dem. Dette står i kontrast til det inntrykket man får i vestlige medier. Etter snart ni års okkupasjon må vi ha lov å spørre oss selv om hva vi har oppnådd i Afghanistan, og hva slags
regjering og stat vi egentlig støtter med vårt blod og våre penger.
Imens bevilges stadig mer penger til dreping, og mindre til fredsarbeid og livredding i Tsjad.

Nok en gang grunn til å minne om at presten og fredsvennen Bondevik var statsminister da Norge innledet sin era som krigsnasjon og omgjorde vårt forsvar til leiesoldater.



Royal fireworks, uten Händel.

Blogglisten

2 kommentarer:

KEE sa...

Dette bunner vel og mye i at vi (som i vi, det politiske norge) er livende redde for å miste goodwill hos USA i tilfelle en fremtidig konflikt med Russland; vi så jo bl.a. at den amerikansne ambassadøren raslet godt og høylytt med sabelen her sist det var diskusjon om vår deltakelse.
Dette er en taktikk jeg tror er feilslått. I tilfelle væpnet konflikt (bah. det heter aldri krig lenger, gjør det vel) med vodkabjørnen så vil vi få støtte uansett hvor mye eller lite vi har støttet USA tidligere hvis det i Wahington ses som i amerikanerenes interesse. Hvis de ikke ser det som fordalaktig for seg selv å involvere seg, vil ikke det hjelpe det døyt hvor mye enn vi hyler om at de skal huske at vi var trofaste i Afghanistan.

Konrad sa...

Det handler selvsagt om goodwill i USA. Det ser vi også i mange svake land (og ferske NATO-medlemer el. USA-allierte) i Russlands randsone (f.eks. Latvia og Georgia): De er gjerne overdrevent lojal, derav Rumsfelds frekke kommentar om "old Europe".