søndag 31. januar 2010

Norske soldater dreper

Den falne soldaten Claes Joachim Olsson ble hedret for sin innsats i Afghanistan da båren hans landet på norsk jord ved 12-tiden fredag, skriver VG.

Det er trist når noen dør i tjeneste, men det er faktisk soldatenes jobb i risikere livet.

Midt opp i den halvnasjonalistiske hedringen av den unge falne, bør vi ikke glemme at de norske soldatene dreper om nødvendig og da uten fare for individuell straff. Norge er med andre ord i krig. Vi får imidlertid ikke vite hva de norske soldatene gjør. Hvor mange er drept av norske skarpskyttere? Hvor mange har de norske soldatene drept i skuddvekslinger? Hemmelighold gjøres av militærstrategiske hensyn, men også (eller kanskje hovedsakelig) mediestrategisk. Nærbilder av død og lidelse forårsaket av norske våpen vil ha stor effekt på den hjemlige opinion.

De norske soldatene er langt bedre utrustet enn motparten og har tilgang til omfattende etterretning. En god gjetning er derfor at de norske soldatene påfører langt mer lidelse enn de selv blir utsatt for. Fem norske soldater har kommet hjem fra Afghanistan i kiste. For hver Claes Joachim er det kanskje 3, 5 eller 10 afghanere. Oberstløytnant Solberg gjør et ekkelt forsøk på å dehumanisere motparten (et gammelt triks i krigspropaganda) ved å kalle dem "usle kryp". Hvert år blir 1000 eller 2000 sivile afghanere drept i krigshandlinger (i tillegg til et ukjent antall stridende), blant annet av bomber sluppet fra flere tusen meters høyde. Ikke spesielt heltemodig å trykke på en knapp inne i en cockpit på trygg avstand fra motparten.

Etter 1814 har Norge blitt invadert en gang (2. verdenskrig). Utenom dette har vi deltatt i to til fire angrepskriger (avhengig av definisjon), tre av disse under Bondevik som statsminister. Det er nå 11 år siden Kosovo-krigen, i disse årene har Norge i praksis vært i kontinuerlig krig. Den hjemlige debatten handler mest om soldatenes sikkerhet. Færre lurer på hva vi egentlig holder på med i Afghanistan.

Ettertiden vil dømme oss etter de metodene vi bruker, ikke etter de idealene vi kjempet for.


Apropos: Interessant artikkel om hva kampene i Afghanistan egentlig handler om (via Uavhengig sosialist). Her er det også verdt å minnes tidligere forsvarsminister McNamara som understreket hvor avgjørende det er å forstå hvordan fienden tenker (Errol Morris dokumentar anbefales):

"We must try to put ourselves inside their skin and look at us through their eyes," he said. The American failure in Vietnam, he said, was seeing the enemy through the prism of the cold war, as a domino that would topple the nations of Asia if it fell.

Blogglisten

lørdag 30. januar 2010

Gaza hermetiseres

Gazittene sperres nå helt inne. Nå bygges et gjerde i stål. Denne muren vil ikke bare rage høyt over bakken, men også stikke 18 meter ned i jorden. Formålet er å hindre palestinerne i å grave flere tunneler av den typen som er Gaza-befolkningens viktigste forbindelse med omverdenen. Muren blir 14 kilometer.

Men vent nå litt! Israel har da mer enn 14 kilometer grense mot Gaza? Israel? Neida, dette dreier seg om Egypt. USAs hær bistår Egypt i arbeidet.

– Stålmuren er en alvorlig trussel som vil gjøre livet umulig for oss i Gaza, sier Abu Ayman, en av de tusener som jobber i smuglertunnelene mellom Gaza og Egypt. 41 år gamle Ayman, som ikke vil oppgi sitt fulle navn, forteller at det er denne jobben som gjør ham i stand til å livnære kone, fire barn og to gamle foreldre.

Egypts dyptgående grensegjerde er velkjent, men vekker ikke særlig interesse hos norske journalister. NRK nevner "nedovermuren", men ikke som hovedoppslag. Klassekampen nevner i forbifarten Egypts "kaningjerde" mot palestinerne, men fremhever Israels mur mot Egypt.




Palestinerne formerer seg som kaniner, og i likhet med kaniner graver de ganger i jorden. Tiltakene må være deretter, mener Israel, USA og Eypt. Til venstre: Rabbit-proof fence i Australia.


Blogglisten

Blair: - Saddam var en skikkelig slemming

Jeg angrer ingenting sier tidligere statsminister Tony Blair:
- Saddam var en skikkelig slemming, dessuten hadde han teit bart, latterlige håndbevegelser og feil religion. Selv ble jeg ledet av Jesus i denne viktige beslutningen, avslutter han med overbevisning.


Barbering kunne ha endret verdenshistorien.


Blogglisten

Nedkvitne: Helt, idiot eller offer?

Universitetet i Oslo fikk rettens medhold i avskjedigelsen av professoren Arnved Nedkvitne. Det fastslo Oslo tingrett i går. Nedkvitne ble avskjediget fra stillingen etter et vedtak i fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultetet i februar i fjor. Vedtaket ble stadfestet av Universitetsstyret, skriver Aftenposten.

Som første professor siden 1970-tallet, fikk Arnved Nedkvitne (62) i fjor sparken fra Universitetet i Oslo. Ifølge Universitets informasjonsavdeling er det første gang i Universitets 199 år lange historie at avskjedigelse av en professor har havnet i det sivile rettsapparatet, skriver Dagbladet.

Da alle sakens fakta ble fremlagt i retten var det liten tvil om at dette ble konklusjonen. En ting er Nedkvitnes oppførsel overfor kollegaer (noe som bidro til en forverring av et allerede dårlig arbeidsmiljø), han unnlot også å stille i en rekke møter han var innkalt til. Nedkvitnes bidrag til forsuring av arbeidsmiljøet er en vurderingssak, særlig på bakgrunn av den akademiske friheten og den store takhøyden man skal ha på universitetet samt at han slett ikke var alene om å ødelegge arbeidsmiljøet. Det er imidlertid ingen tvil om at han ved i lang tid ikke å stille på møter unnlot å oppfylle sine plikter som tjenestemann - dette er klare fakta og da tar jussen over (her er det viktig å merke seg at det er UiO som har sparket Nedkvitne, retten bare konstaterer at avskjeden er lovlig).

Det er altså liten tvil om at Nedkvitne har oppført seg som en idiot, eller kanskje mer presist det vi vil kalle barnslig. Samtidig har hans frustrasjon og engasjement vært saklig begrunnet: Nedkvitne mente prioriteringene på instituttet var ukloke og han var kritisk til en del ansettelser. Han er dermed en helt som uredd har kjempet mot mektige motstandere.

Men Nedkvitne er på et vis også offer for et system som ikke makter å ordne opp i interne konflikter. Nedkviten må nærmest alene bære ansvaret for det råtne arbeidsmiljøet. Han er også offer for ledere som er for opptatt av å være sjefer: Akademia ledes ikke gjennom tilrettevising, advarsler, ordrer og irettesettelser. Ledere i akademia er bare tillitsvalgte og må oppføre seg deretter.

Dette siste er det grunnleggende problematiske ved Nedkvitne-saken: Den fastlåste situasjonen på Nedkvitnes institutt var tilsynelatende håpløs og avskjed var i følge retten en lovlig løsning, men presedensen som avskjeden skaper grenser til det skremmende. I ytterste konsekvens innebærer konklusjonen fra Oslo tingrett at universitetsadministrasjonen nå får et kraftig verktøy til å disiplinere brysomme professorer. Når professorer ikke danser etter administrasjonens pipe kan man bare hinte om Nedkvitne-dommen for å minne professorene om hvem som egentlig bestemmer. Er det virkelig noen som gidder å bli professor når man må regne med å bli "ledet" av en eller annen halvstudert dilletant med kontorsjeftittel? Er det virkelig noen som gidder å bli professor når rektor lar McKinsey definere hva som er godt universitet? Implikasjonene av Nedkvitne-dommen er et angrep på selve universitetsideen.
-------------

Jon Hustads referat (Dag og tid 22.jan) fra rettssaken er ubetalelig:

Eit av vitna var hovudverneombod Mette Børing, som har ansvar for om lag 170 verneombod. Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite. Problemet var ytringsfridomen, kunne Børing fortelja. «Dei tilsette på HF sjikanerer kvarandre under dekke av fagkritikk», hevda ho og kunne fortelja at verneomboda hadde laga ei liste til HF-tilsette over ord dei ikkje kunne nytta, men at det ikkje hadde hjelpt. «Så no lagar vi ei liste over ord som er lovlege.»
Og Hustads konklusjon:
To vitne var likevel særmerkt aggressive og påståelege, det før nemnde verneombodet Børing og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe. I deira verd var det rett og slett ikkje rom for avvik. Men det svakaste vitnet var truleg Ellingsrud, som knapt hadde andre tankar enn dei Bjørneboe hadde framført. At dei tilsette ved UiO valde denne mannen, seier mykje om tilstanden i norsk akademia. Men så har dei vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir avgrensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.

Utan særleg intern motstand har UiO vorte eit vernepliktig vedheng til ein omseggripande klientstat. Vi er alle offer no. Bortsett frå dei som har råd til skulepengar ved Yale.
Hustads tidligere artikkel om saken, Astrid Melands kommentar.



Humboldt-universitetet i Berlin.


Blogglisten

fredag 29. januar 2010

Ekstremt venstrevridde medier

Den ekstremt nøytrale valganalytiker Svein Tore Marthinsen analyserer i et faglig ekstremt solid innlegg de ekstremt venstrevridde norske mediene. Marthinsen har kommet til at Dagbladet og Morgenbladet er ekstremt venstrevridd, mens Aftenposten og VG er ekstremt sentrumsvridd. Dermed er det bare DN igjen på høyresiden.

Men vent nå litt! Marthinsen nevner ikke de dominerende regionavisene (som i opplag utklasser Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet). Og TV2? Det er da selveste Frp-kanalen. Og VG en sentrumsavis? Man skal være ganske høyrevridd for å trekke den konklusjonen. Han nevner heller ikke Se & Hør som med opplag skyhøyt over Morgenbladet (som er en ukeavis) har langt større innflytelse - Se&Hørs ledere blir faktisk lest.

Marthinsen nevner heller ikke nettavisene (hans egen distribusjonskanal), og de mest leste sådanne (surprise!) er ikke utpreget røde.

Dersom vi rangerer papiravisene etter opplag får vi et litt annet bilde enn det Marthinsen forsøker å innbille oss:

  • VG - ikke klar partipolitiske sympatier, men heller mot høyre og stoffutvalget (kriminalitet, bil, alkohol) er klart Frp-vennlig
  • Aftenposten - tidligere inngrodd Høyre-avis som har lagt seg mer mot sentrum, viste stor sympati for GH Brundtland
  • Dagbladet - tidligere kulturradikal Venstre-avis, bekjenner seg nå mest til journalismen som ideologi, men serverer også saker som får Siv Jensen til å gni seg i hendene; Frp slipper dessuten til og får god dekning i avisen.
  • Bergens Tidende - utpreget borgerlig avis
  • Adresseavisen - borgerlig som BT
  • Dagens Næringsliv - utpreget liberalistisk, men med brodd mot Frp i mange saker
  • Stavanger Aftenblad - borgerlig som BT
  • Fædrelandsvennen - en av de mange borgerlige regionavisene
VG alene har ti ganger så stort opplag som en lett venstrevridde Dagsavisen. Til og med den lille borgerlige regionavisen Sunnmørsposten er større enn Dagsavisen.

Marthinsen gjør sitt beste for å holde liv i myten om medienes slagside, en myte som er særlig populær i Carl I. Hagen-sfæren samt i Clemets Civita - og det sier vel mest Marthinsens eget ståsted.

Dette innlegget er tagget med "spydig" og "bullshit", om noen skulle være i tvil.




Svein Tore leverer venstrehåndsarbeid.


Blogglisten

torsdag 28. januar 2010

Tiger Woods slutter med sex

Svenske Elin Nordegren (30) skal ha besøkt Tiger Woods (34) på sexavvenningsklinikken i USA, og samtidig ha bestemt seg for å forsøke å redde ekteskapet. Woods skal ha skrevet seg inn på et seks uker langt behandlingsprogram i romjulen.

Sexavhengighet er som alkoholisme skriver VG. For en alkoholiker finnes ikke noen mellomting - måtehold er umulig, det er enten-eller. Slik er det for en sexoholiker også. For å redde ekteskapet skal Tiger og Elin slutte helt med pulingen, det blir nå helt platonsk ekteskap, melder VG.




All play and no sex makes Tiger a dull boy.



Blogglisten

Hvis katolikkene blir i flertall

Norges mest populære guttenavn i 2009:
1 Lucas (Lukas)
2 Emil
3 Alexander(Aleksander)
4 Oliver
5 Mathias (Matias)
6 Jonas
7 Markus (Marcus)

De bibelske navnene tar tydeligvis over. Er det papistene som er på ferde? Skal Norge igjen bli et kristelig land styrt fra Roma?

Hva har skjedd med gode hedenske navn som Einar, Olav og Tor? Bjørn, Ulv og Elg er også staute navn. Norge blir tatt over av utenlandske navn!


Foregår det en snik-katolisering av Norge?



Blogglisten

onsdag 27. januar 2010

Aardal vs Marthinsen

Den politisk supernøytrale valganalytiker Svein Tore klarer fortsatt ikke å akseptere valgresultatet (og går i clinch med selveste Bernt Aardal). Dette skyldes naturligvis ikke at de rød-grønne fikk fortsette (ST er jo som sagt helt nøytral), neida, dette bunner utelukkende i Svein Tores idealistiske omsorg for demokratiet.

Har Svein Tore et poeng? Opplagt, men et gjennomgående banalt poeng. Dersom dette er det best man presterer etter å ha studert statsvitenskap i 5 år, bør Matlary, Østerud, Christensen og de andre på Blindern legge lista litt høyere for bestått eksamen.

Dette blogginnlegget er tagget med bl.a. stikkordet "spydig", om noen skulle være i tvil.



Søker nå opptak til masterstudiet i statsvitenskap.

tirsdag 26. januar 2010

Stoltenberg: - Krig, det er fali' det!

Norge har de siste ti årene vært i nesten kontinuerlig krig, selv om politikerne ikke vil ta det fæle ordet i sin munn. Statsminister Stoltenberg konstaterer nå at "oppdraget" eller "operasjonene" i Afghanistan kan være farlig. Jøss. Krig er altså farlig.

Det er trist at noen dør og tankene går til de etterlatte, men soldatenes viktigste oppgave er for faen ikke å ta vare på sin egen sikkerhet. Da er det tryggest at de blir hjemme.

Norge er i krig, folk blir drept. Get used to it.



Ekte våpen med skarp ammunisjon. En lumsk og motivert motpart. Noen som trodde det var ufarlig?



Blogglisten

mandag 25. januar 2010

Bekmørkt på mørkeloftet: Rustad vil innføre kastesystem i Norge

Hans Rustads document.no var for lenge siden et interessant korrektiv til Dagbladets og Dagsavisens klamme perspektiv. Nå begge de sistnevnte dra på tiggerferd til kulturministeren, ellers havner de kanskje på sin siste papirinnsamling.

Hans Rustads blogg blir på sin side bare mindre og mindre interessant, og mer og mer utrivelig. Frp-koden påpeker at Rustad nå har forfallt til noe som for meg minner uhyggelig på en Blut-und-Boden retorikk. Rustad har i sin forvirrede visdom kommet frem til at en person med blodsbånd i flere hundre år har større retter enn f.eks. en person hvis foreldre innvandret. En person som har blitt adopert fra et annet land skulle i følge Rustads resonnement ha nesten like lite rettigheter som en innvandrer. Det ser altså ut til at Rustad vil innføre et biologisk hierarki i Norge: Jo lengre ubesudlede norske blodslinjer, desto høyere på rangstigen. Dette forsøkte de i India for lenge siden og endte opp med kastesystemet.

Under krigen forsøkte de nye makthaverne å definere deler av befolkningen som fremmede, noen som egentlig ikke hører til her, noen som ikke har historiske røtter i landet. "Alltid vært i Norge" svarte 15 år gamle Kathe Lasnik på spørsmålet "når kom De til Norge?". Ærlig og uskyldig fyllte hun ut "spørreskjema for jøder" 16. november 1942. Norge var Kathes hjemland, men nazistene mente hun ikke hadde noen rettigheter overhode. To uker senere var lille Kathe tilintetgjort.

Oppdatering: Klassekampen kommenterer på lederplass (27.jan) Rustads påstander på denne måten:

"Dette er det programmatiske forsvaret for en rasistisk, ikke demokratisk stat, som for øvrig motsvares av Trond Ali Linstad, som i Aftenposten mandag presenterte et «Muslimsk manifest», der han argumenterer for en slags muslimsk segregering. Ifølge Linstad er muslimer mot liberalt demokrati, ettersom Gud er den «eneste autoritet» og «ingen muslim bøyer seg for andre enn ham». Derfor bør muslimer ikke «samarbeide med dem som har makt», men verne seg mot staten.

På denne måten spiller Hans Rustad og Trond Ali Linstad på samme lag. Ingen av dem ønsker et demokrati der alle borgere har de samme rettigheter og plikter. Rustad mener etniske nordmenn skal bestemme, og ingen «cocky» muslim skal tro noe annet, mens Linstad ber muslimer om ikke å «samarbeide med dem som har makt». Vinner disse kreftene fram, vil kulturkonfliktene øke, integrering bli umulig, og det vil settes bom for en demokratisk offentlighet der alle kan delta på lik linje, fordi vi alle er likestilte borgere i den norske nasjonalstaten."
Linstads kronikk i Aftenposten, Olav Torvunds kommentar til Linstad, og Shoaib Sultan er skeptisk til Linstads program.

Apropos: Jeg håper professor Nina Witoszek snart inndrar sitt vennskap med Hans Rustad.



Bildet til venstre: Eksempel på person uten flere hundre år med blodige røtter i norsk jord. Den sympatiske unge Strand ligger tynt an den dagen Hans Rustad kommer til makten.


Blogglisten

Overbetalte ledere

Lønn og lønnsomhet
av Lucian Bebchuk (Harvard), Martijn Cremers (Yale) og Urs Peyer (INSEAD).
(DN 25.jan 2010)

Lønn og lønnsomhet henger sammen, men ikke slik man skulle tro: Eierne får lite når toppsjefen får mye.

Nå pågår det en debatt om forholdet mellom nivået på topplederes og arbeidstagernes lønn. En slik debatt er nyttig, men det er også svært interessant å se nærmere på hvordan lønnsutbetalingene fordeles blant lederne i et selskap.

Vi har nylig gjennomført en undersøkelse der vi studerte utbetalinger til toppledere i amerikanske børsnoterte selskaper. Disse selskapene er pålagt å offentliggjøre kompensasjonspakkene til fem av sine høyest lønnede ledere. Vår analyse var konsentrert om
konsernsjefens del av de samlede utbetalingene til de fem høyest lønnede.

Noe av det vi fant, var at konsernsjefene får mer penger enn før. Ikke bare har den totale
utbetalte summen til de fem høyest lønnede økt, men konsernsjefens andel av denne er blitt større. Den gjennomsnittlige andelen som går til toppsjefen, er omtrent 35 prosent, slik at toppsjefen får omtrent dobbelt så mye som hver av de fire andre lederne.

Videre fant vi ut at konsernsjefens andel henger tett sammen med mange aspekter ved selskapets drift og lønnsomhet.

For det første skaper selskaper der konsernsjefen får en høy andel av kompensasjonen, mindre verdier for sine investorer. Sammenlignet med industriselskaper, har disse selskapene lavere kapitalverdi på markedet sett i forhold til den bokførte verdien. Forholdet mellom markedsverdi og bokført verdi er et standardmål på hvor effektivt selskaper bruker kapitalen sin, og kalles
«Tobins q» av økonomer.

Videre har vi funnet at selskaper som gir en høy andel til konsernsjefen, ofte er mindre
innbringende. Overskuddet (før skatt) er ofte lavere, sett i forhold til eiendelene.

Hva er det så som gjør at disse selskapene gir lavere verdiskaping for investorene?

Vi fant ut at konsernsjefens andel ofte henger sammen med forhold som ofte gjenspeiler
problemer med eiernes styring av selskapet:

  • For det første er det slik at selskaper med høy lønnsandel til konsernsjefen ofte gjør dårlige oppkjøp.
  • For det andre er disse selskapene mer tilbøyelige til å belønne «flaks», forhold som ikke henger sammen med sjefens prestasjoner. Økonomer anser slike flaksbaserte kompensasjoner som et tegn på styringsproblemer.
  • For det tredje blir høye andeler til konsernsjefen forbundet med mindre ansvar for dårlig prestasjon.
  • Til slutt er det slik at disse selskapene oftere gir toppsjefen opsjoner som viser seg å komme på gunstige tidspunkt.
Hva kan forklare dette mønsteret? Noen konsernsjefer kan ta en høyere andel enn de andre fordi de har evner og muligheter de fire andre ikke har. Men en konsernsjefs mulighet til å ta en veldig høy andel kan også gjenspeile uberettiget makt og innflytelse over selskapets beslutninger. Isåfall kan en høy andel av kompensasjonen til konsernsjefen bety at et selskap har problemer med styringen.

Vi må imidlertid understreke at selv om det ofte er en sammenheng mellom konsernsjefens
lønnsandel og styringsproblemer, er det ikke slik at dette gjelder alle slike selskaper. I mange tilfeller vil det heller ikke være gunstig å senke toppsjefens andel, fordi andelen er optimal.

Men det må sies at våre undersøkelser har vist at høy lønnsandel til konsernsjefen kan være et av de mindre utydelige tegnene på at eierne har problemer med styringen av et selskap.


----------------
Konrads kommentar:
"uberettiget makt og innflytelse over selskapets beslutninger" betyr i klartekst at lederne bestemmer sin egen lønn og i verste fall korrupsjon.



SLIPS OG PENGER. En konsernsjefs mulighet til å ta en veldig høy andel kan gjenspeile uberettiget makt og innflytelse over selskapets beslutninger, i følge Bebchuk, Cremers og Payer.

søndag 24. januar 2010

Slutt på professorveldet?

Skal et universitet kun søke sannhet og innsikt som mål i seg selv, eller skal det tjene samunnets umiddelbare interesser? Eva Grinde kommenterer universitetspolitikk i DN (20.jan), selv om det ikke er opplagt om hun beskriver en trend eller om hun ønsker at denne skal tilskyndes. Bakgrunnen er en rapport fra McKinsey (og litt lenger bak skimter vi Nedkvitne-farsen), og dennes manglende forståelse for hva akademisk frihet innebærer.

Den akademisk frihet innebærer at den vitenskapelig ansatte ved universitetene fritt kan velge tema og metode for sin forskning. Litt forenklet er det to hovedargument for akademisk frihet: pragmatisk og demokratisk.

1. Det pragmatiske argumentet innebærer at akademisk frihet og professoral autonomi gir mest og best forskning. En professor er en som har den mest avanserte vitenskapelige kvalifikasjoner innenfor sitt område. Dermed kan ikke professorens forskning "ledes" av en eller tilfeldig person som har fått seg en ledertittel. Professoren er sin egen faglige leder. Kvaliteten på denne forskningen bedømmes av det internasjonale fagfellesskapet, bare unntaktsvis er instituttledere, dekaner og rektorer faglig på høyde innenfor samme område.

Akademisk frihet gir også best motivasjon. Frihet, høye (realistiske) mål og interessante/utfordrende oppgaver er mest motiverende, det står i enhver innføringsbok i arbeidspsykologi. Det ville være katastrofalt for motivasjonen om en eller annen tilfeldig leder begynner å instruere professorene i deres forskning. Vi må heller ikke glemme at professorene aksepterer en beskjeden lønn (kanskje 1/3 av det disse halvstuderte kjekkasene i McKinsey får), motytelsen er at professorene får stor frihet. Er det virkelig noen som tror at begavede mennesker gidder å jobbe som professor for luselønn samtidig som de må oppgi sin frihet og bli dyttet hit og dit av inkompetente "ledere"?

De byråkratiske anlagte er naturlig nok ytterst frustert over at de ikke har full kontroll med hva professorene holder på med og hvordan de bruker tiden sin. Derfor forsøker de å innføre alle slags kontrolltiltak (timelister, reiseregninger etc) som ikke har noe som helst betydning for kjernevirksomheten (men det blir behov for flere folk til å kontrollere forbruket av viskelær og skriveblokker).

2. De demokratiske argumentet innebærer at universitetet ikke skal være et instrument for politiske ledere. Tvertimot skal universitetet være et fristed og et korrektiv. En professor skal være lojal mot vitenskapen og de vitenskapelige idealer, professoren skal bare i siste instans være lojal overfor en rektor eller et politisk regime. Dersom samfunnets fremste kunnskap blir forvaltet etter strategiske eller politiske hensyn (og ikke etter vitenskapelig premisser), er vi i ferd med å undergrave en viktig ingrediens i vårt demokrati. En ufri forsker gir ufri unnskap. Da er det fare på ferde, selv om de totalitære tendensen heldigvis blir stoppet.

Derfor applaus til Venstre som vil styrke kan akademiske friheten.



Fri som professoren.



Blogglisten

Sykefraværet - medieregi fra Stoltenberg og Johnsen?

Har sykefraværet virkelig eksplodert? Hvor stort er egentlig problemet? Er det hele en god mediestrategi fra Jens og Sigbjørn? Eller Psy-Op som Helge Samuelsen kaller det. Det kan faktisk se slik ut. Sigve Indregard har gjort en glimrende jobb med dekonstruere den nye sykefraværsdiskursen, og herunder dekomponere sykefraværstallene.

Den som har god hukommelse minnes kanskje forrige gang Stoltenberg forsøkte å pirke på sykelønnsordningen, han ble sablet ned av LO-leder Valla og Stoltenberg klarte knapt å skjule hvor fornøyd han var da Valla gikk av. Nå ser det altså ut til at Stoltenberg & co er bedre forberedt.

Har journalister og redaktører vært nyttige idioter? Eller har de med viten og vilje deltatt i kampanjejournalistikken?


Blogglisten

Rektum er ikke beregnet på penetrering

Er det en stokk konservativ imam i Grønlands-området som sier slikt? Neida, det er selveste moralpolitimesteren Nina Karin Monsen, som Brumlebass påpeker.

Brumlebass påpeker helt betimelig at mens NK Monsen belønnes med priser for sin kristennasjonalistiske intoleranse, latterliggjøres eller problematiseres hennes meningsfeller øst for elva. Hva skal vi med konservative analfabeter fra den somaliske landsbygda når vi har fremstående norske filosofer til å tale deres sak?

La meg tilføye at moralpolitiet finnes i mange varianter, Ilham Hassan ble for eksempel utsatt for et "frigjøringsforsøk". I antall og tallmessig overlegenhet er det virkelig store moralpolitiet de i den norske majoritetsbefolkningen som vil instruere minoritetsbefolkningen hvordan de skal eller ikke skal kle seg. Politisk finner vi moralistene både til høyre og venstre på skalaen, selv om Frp nå forsøker å stjele marxist-moralistenes feministklær.

Når vi nå kaster oss ut i en moralisering over moralpoliti av alle slag, bør vi kanskje minnes på den menneskelige siden ved å være fremmed.



Enveiskjøring: Rektum skal kun brukes til utgående materiale, hevder filosofen Monsen.


Blogglisten

fredag 22. januar 2010

Barnepornospøkelsestråmannpropaganda

Dersom Norge ikke innfører datalagringsdirektivet vil landet legges åpent for all verdens kriminelle, med hovedvekt på de som driver med barneporno. Om man skal tro tilhengere av direktivet, skriver Vox og leverer nok en treffende analyse.

Tidligere kommentar fra Vox.

Se også denne kronikken i BT, og kommentar på Clemets blogg, og Ida Jackson.

Høyre avgjør denne saken og det er derfor oppløftende at lokallaget i Oslo og andre steder løfter sitt liberale hode. Oslo Høyre sier nå nei til direktivet og får skryt av en SVer. TV2 om saken, og VG.

Generelt: Jon Wessel-Aas' blogg og Liberaleren.




Stasi i arbeid.

Blogglisten

torsdag 21. januar 2010

Haiti: Nordmann fikk skrubbsår

To norske frivillige medarbeidere opplevde jordskjelvkatastrofen i Haiti på nært hold. Denne ene fikk skrubbsår. Begge synes det var en opprivende opplevelse. Mer om saken hos TV2.


Jordskjelv tar på.


Blogglisten

Sanner (H): Støttegruppe for politiske fanger på Cuba

Høyres Jan Tore Sanner har tatt initiativ til å etablere støttegruppen på Stortinget sammen med Håkon Haugli fra Arbeiderpartiet og Dagrun Eriksen fra KrF. Ved å etablere støttegruppen ønsker Sanner m.fl. å støtte og vise solidaritet med folk på Cuba som slåss for grunnleggende menneskerettigheter.

Dette er et prisverdig tiltak. Mange høyrevridde har en fiks ide om at ytringsfriheten her hjemme er alvorlig truet. Da er det oppløftende at andre høyrefolk og kristenkonservative støtter de som virkelig har underskudd på ytringsfrihet.

Jan Tore Sanner unnlater imidlertid å nevne at de fleste politiske fangene på øya Cuba sitter (eller satt) i amerikansk fangenskap på Guantanamo-basen.

"Det er ingen ting som gjør meg mer forbanna enn at mennesker blir trakassert og fengslet fordi de står opp for det de tror på. I Norge tar vi demokratiet for gitt. På Cuba fengsles mennesker som vil benytte seg av den ytringsfrihet vi tar som en selvfølge." Skrev Jan Tore Sanner tidligere.

Dette er en treffende beskrivelse av hvordan Sanners gode venner, Bush-regimet, opprettet en konsentrasjonsleir for politiske fanger på Cuba. På Gitmo ble mennesker fengslet og trakassert bare på grunn av sin religion. På Gitmo var hundrevis vært internert uten lov og dom bare fordi Bush-folkene hadde en fiks ide om at var "evil doers". Sanner siktet naturligvis ikke til Bush-regimet, men til Castro-regimet, jeg tror neppe Sanner ville brukt så sterke ord om sine politiske venner i det republikanske partiet.

Ett år etter at Obama overtok er det fortsatt 200 fanger på Gitmo, litt flere enn brødrene Castro. I motsetning til USA bruker ikke Castro dødsstraff.



Dannede Høyre-folk starter da ikke støtteforening for terrorister, må vite!



Blogglisten

Ib "Hinkelpinkel" Thomsen (Frp): Mer sensur

Frps Ib Thomsen og Siv Jensen liker ikke at statens innkjøpsordning kan ende opp med å kjøpe inn Anniken Huitfeldts bok om demagogen Gro Harlem Brundtland, skriver Nettavisen og NTB. De vil altså sensurere de offentlige bibliotekene. Se også kommentar hos Newth. Huitfeldts bok er visstnok ikke særlig god (noe annet er vel heller ikke å vente), rett og slett ulidelig kjedelig mener Morgenbladets anmelder.

Thomsen har tidligere markert seg med at han vil redigere barne-TV direkte fra Stortinget.

Nevnte jeg karikaturene? Vel, der gjorde jeg det.

Oppdatering: Grundig hos professor Olav Torvund.



Blogglisten

onsdag 20. januar 2010

Rektor Grønmo (UiB): Akademisk boikott av Israel

– Akademisk boikott av Israel er for tiden ikke aktuelt, men er gjenstand for en løpende debatt her ved UiB, sier UiB-rektor Sigmund Grønmo til universitetets egen avis «På Høyden» (i følge TV2).

Grønmo burde vite bedre. Et like dumt forslag ble nedstemt på NTNU. Universitetets styre kan forøvrig ikke instruere de vitenskapelig ansatte (professorene) om hvem de skal samarbeide med, det ville vært en utidig innblanding i den akademiske frihet.

Et vedtak i universitetets styre vil med andre bare være en interessant meningsytring, slik rektor Grønmo selv presiserer:

"På den annen side innebærer de vitenskapelig ansattes akademiske frihet at et slikt styrevedtak ikke vil være juridisk bindende for hver enkelt ansatt. Vedtaket kan ikke være en instruks – bare en mer eller mindre sterk oppfordring til å følge opp boikottbeslutningen."

U i Stavanger vil ikke pålegge sine ansatte å fremme et bestemt politisk syn.

Og ikke minst: Gooding tar Grønmo på fersken i en dobbelmoralsk manøver.

Blogglisten

Trond Andresen anmeldt for rasisme

Norge IDAG-redaktør Bjarte Ystebø har anmeldt tidligere Rødt-politiker Trond Andresen for antisemittisme, skriver Frontlinjer og NRK.

På bakgrunn av Gaza-krigen mente Trond Andresen at jøder har et slags kollektivt ansvar og at jøder har mangelfullt utviklede sjelsevner. Trond Andresen ville også innlede akademisk boikott av Israel.

Det pisspreiket Trond Andresen lirer av seg er åpenbart rasistisk og anmeldelsen er berettiget, men det er kanskje ikke rett å bruke rettsvesenet mot slikt fjolleri. Men Trond Andresen har et bittelite poeng: I Norge har det nærmest blitt god tone å generalisere om muslimer, på samme ekle måte han selv gjør om jøder.

Snorre Valens kommentar i fjor.


Blogglisten

tirsdag 19. januar 2010

Filosofobi hos Minerva

Minerva har sluppet til filosofiprofessor Arild Pedersen, om dette trekker nivået blekka opp eller ned er ikke gitt, men imponerende er det ikke.

Pedersens ugjendrivelige resonnement er av denne typen:

Det er likevel flere likheter mellom islamister og muslimer generelt enn det er mellom takskytterpsykopater og taktekkere.
Ja? Joda. Professoren fortsetter:
Islamister og muslimer generelt er begge tilhengere av en religion som krever at menn, og enda mer kvinner, skal underkaste seg (derav navnet “islam”). Begge er tilhengere av en religion som er negativ til et klart skille mellom det sekulære og det religiøse, og som derfor er totalitær. Begge er tilhengere av en religion som har et bokstavtro forhold til sin religiøse tekst, med større vekt på innpugging enn fortolkning. Begge er tilhengere av en religion som ikke godtar frafall og konvertering. Begge deltok i ville demonstrasjoner mot Salman Rushdie. Begge deltok i ville demonstrasjoner i forbindelse med publiseringene av Muhammed-tegningene. Begge tente på den norske og den danske ambassaden i Syria. Begge ser på visse utøvre av ytringsfrihet som provokatører. Og selv om de fleste regimer med muslimsk bakgrunn har ledere som er anti-islamistiske, er det ingen av dem som er tilhengere av demokrati annet enn i navnet.
Dette er oppsiktsvekkende svakt resonnert. Den godeste professor resonnerer her omkring "begge", altså både "islamister" (tilhengere av islam som politisk system) og "muslimer generelt", og plumper dermed ut i en logisk grøft filosofiprofessorer bør klare å holde seg unna. Nei, muslimer generelt deltok ikke i "ville demonstrasjoner" (selv om noen vanlige muslimer gjorde det), nei muslimer generelt satte ikke fyr på Norges ambassade (det var en håndfull bråkmakere med spesialtillatelse fra myndighetene), nei muslimer generelt etc.. Og NEI man kan ikke skylde på islam eller muslimer generelt for at Egypt har et tynt demokrati, akkurat som man ikke kan gi pater Pollestad ansvaret for korrupsjonen i Italia.

Filosofi handler såvidt jeg har forstått om den klare tanke, om den fjellstøe logikk, og bokstavelig talt om kjærlighet til visdommen. Denne Arild Pedersen demonstrerer med dette sludderet det stikk motsatte, selv om han er frekk nok til å kalle dette for "observasjon" og "logiske slutninger". Pedersen hadde strøket på flekken om han hadde servert dette på eksamen i metodelære. Det er en mager trøst at han er godt filosofselskap, men det eneste dette fremkaller hos meg er fobi mot filosofer.

Og nei, filosofobi er ikke en sykdom eller allergisk reaksjon, det er en logsik slutning basert på observasjon av tre personer som bekjenner seg til faget filosofi. Rettelse: fire personer, medregnet Trond Berg Eriksen, professor i idehistorie.

Den sympatiske hotellmedarbeider på Vestlandet er langt mer etterrettelig.

Oppdatering: Se interessante bokomtale i Morgenbladet.



Nei, man blir ikke intellektuell bare ved å bustete hår og ujevn barbering.

















Norsk filosofi er i fritt fall (bildene til venstre inngår i empiri som grunnlag for den logiske slutning: "norske filosofer er komplette duster").

lørdag 16. januar 2010

Jeg er for faen ikke Kurt Westergaard

Den danskfødte statsviteren Jytte Klausen, nå professor i sammenlignende politikk ved Brandeis University i USA har nylig utgitt The Cartoons That Shook The World. Sindre Bangstad har en interessant anmeldelse i Morgenbladet og påpeker bl.a. at redaktør Flemming Rose (i Jyllands-Posten) sympatiserer med amerikanske nykonservative ideologer som Daniel Pipes, som er overbeviste om at islam – og ikke bare radikale islamister – representerer en trussel mot hele den vestlige verden. Den Arabiske Ligas generalsekretær Amr Moussa og Al-Qadas Osama bin Laden er i likhet med Flemming Rose entusiastiske lesere av Samuel Huntingtons berømte bok Clash of Civilizations (1996). Kurt Westergaard har på sin side samarbeider med den høyreekstreme danske skribenten Lars Hedegaard, som ellers har utmerket seg ved å sammenligne danske muslimer med tyske naziokkupanter.

Jeg har ikke gransket hjerter og nyrer til de joviale dansker Rose og Westergaard, men man kan nesten få et inntrykk av deres agenda ikke er ytringsfriheten som sådann, det synes snarere som at de er ute etter disse jævla, fuckings muslimene. Jeg tror kort og godt Rose og Westergaard er banale kristenkonservativnasjonalister.

Jeg er for faen ikke Kurt Westergaard.

(Men man angriper da ikke avistegner med øks, selv hvor talentløse de er.)


Noen ganger er et eple bare et eple.



Blogglisten

Frp vil ha ytringsfrihetskontrollpliktsensur

Fremskrittspartiets medlemsavis trykker sine egne Muhammed-tegninger. Tegningene skal være kontroversielle, og Frp er forberedt på at de kan støte muslimske fundamentalister. Medlemsavisa Fremskritt publiserer tegningene i morgendagens utgave, skriver Dagbladet.

Det er en viktig markering av ytringsfriheten, får vi tro, ingen kan vel beskylde Frp for å en anti-islamsk agenda. Altså for å gjøre dette helt klart: Dette handler utelukkende om ytringsfrihet, det er helt tilfeldig at islam, muslimer og Muhammed er involvert.

For noen dager siden fikk vi se et annet eksempel på Frps utrettelige arbeid for ytringsfriheten: Frp går til Stortinget for å få «Drømmehagen» tilbake på tv, også dette i følge Dagbladet. Frps kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen er opprørt på vegne av norske barn, kan vi lese. Frp krever en forklaring på hvorfor de minste barna ikke får se Hinkelpinkel og Hoppsi Deisi før de legger seg.

I solidaritet med Frp og andre uredde forkjempere for ytringsfriheten gjengir jeg et bilde av Hinkelpinkel. Enhver likhet med Frps Ib Thomsen er verken tilsiktet eller tilfeldig, den er uunngåelig.



Ib Thomsen, kjent som Hinkelpinkel blant venner.


Blogglisten

fredag 15. januar 2010

Publiser et eller annet! Eller kanskje ikke

Trusler og politisk korrekthet skal ikke hindre frie mennesker å bruke ytringsfriheten! Derfor oppfordrer jeg alle til å publisere et eller annet, men fordi vi heller ikke har noen ytringsplikt i Norge oppfordrer jeg samtidig alle til å la være å ytre seg eller publisere noe. Dette synes jeg er et veldig modig standpunkt. For å markere min modige bruk av ytringsfriheten publisere følgende bilde av tre appelsiner:



For å markere solidaritet med Frp (som publiserer noen tegninger i sin avis) vil jeg også publisere en plakat.



Jeg mener overhode ikke noe med denne tegningen og tar ikke stilling til meningsinnholdet, det er bare et symbolsk uttrykk for solidaritet med Frp og andre som uredd bruker ytringsfriheten.

Bergen: Too little, too late

Oppdatering: Det finnes Høyre-folk som forstår at rushtidsavgift (køpris) er eneste løsning for Bergen og andre byer. Hurra.

Bergen kommune tar i bruk mer drastiske tiltak for å redusere biltrafikken og bedre luftkvaliteten i byen. Fra natt til fredag har bare biler med numre som endre på oddetall (1,3,5 osv.) lov til å kjøre forbi ytre bomring og inn i byen. Neste dag får den andre halvparten av bilparken lov til å kjøre. Kommunen håper dette tiltaket sammen med andre tiltak som er satt i verk vil halvere biltrafikken inn til sentrum. Kjøreforbudet gjelder ikke nyttetransport. Skriver VG.

Pussig nok er altså Bergen, selveste regn- og vindbyen, plaget med at den forurensende luften blir liggende dønn stille. Dette skjer når det en sjelden gang er kaldt og klart vær, og skyldes særlig de velkjente topografiske forholdene: Bergen ligger klemt inne i relativt smale daler mellom bratte fjell.

Tiltakene kommunene setter i verk er antaglig nødvendige i den akutte situasjonen. Men det kalde, klare været har jo alle vart i nesten to uker og det verste er allerede over. Kommunen burde ha beredskap for slike situasjoner og være mer på forskudd.

På lengre sikt er vel dette et viktigere spørsmål hvordan Bergen, Oslo og de andre storbyene skal få bukt med sin vinterforurensing. På sikt nytter det ikke med rasjonering slik Bergen gjør nå:

  • Det må bli (mye) dyrere å kjøre/parkere inne i byene (forurenser må betale)
  • Det må være gode alternativer til privatbil
  • Det må stimuleres til energibærere som ikke gir lokal forurensing (batteri, gass)
  • Det må stimuleres ytterligere til utskifting av oljefyrer og gammeldagse ved-/koksovner (som står 50 % av lokal forurensing)
  • For Oslo: Jernbanen må få kapasitet og regularitet til en vesentlig avlasting av veinettet
Erfaringen fra en dag i Bergen viser at små prosenter redusert biltrafikk gir dramatiske effekter. Det må derfor innføres køprising og andre tiltak (dyrere parkering etc) som gir minst så stor reduksjon som byen opplevde denne ene dagen med rasjonering.



Lufta henger over byen
Det er sprøtt men jeg kan se den


Blogglisten

onsdag 13. januar 2010

Carsten O. Fives bæsjebrune blogg

Carsten O. Five driver nettstedet Kommentar.no. Mørkeloftet Document.no er ille, men dette er verre. Signaturen Steinar R. Paulsen leverer blant annet følgende analyse av året som er gått (nei, jeg belønner ikke brunbloggere med link):

Den fremmedkulturelle innvandringen fortsetter med økende styrke. Norge kidnappes. Og folk flest sitter undrende igjen og lurer på om dette landet er det samme som hundretusener av nordmenn tidligere har gjort sin verneplikt for å forsvare. (..) Det eneste som kan stoppe krig og blodbad er at den fremmedkulturelle innvandringen stoppes.
Det er oppsiktsvekkende at en mann som Five publiserer dette pisset, bloggen resirkulerer halvrasistisk vås som gjør Hege Storhaug varm om hjertet. Five er tidligere redaktør av Dine Penger og gift med Kaci K. Five. Han skriver også oppsiktsvekkende dumme kommentarer for NA24. Fru Five er tidligere politiker (H) og medlem av den norske nobelkomiteen. Utrolig at en smart dame som Kaci holder ut med et fjols som Carsten O.



Nyanser i brunt.


AMK driter på draget igjen

3. januar døde en tyrkisk kvinne i en leilighet på Tøyen. Familien forsøkte fortvilet å tilkalle ambulanse. Mens kvinnen lå døende på kjøkkengulvet ble pårørende lagt i bakken av politiet på fortauet utenfor. Deretter skal politiet ha gitt førstehjelp (før ambulansen kom til stedet).

Hendelseforløpet er fortsatt noe uklart, men i språkforvirringen som oppsto har AMK-operatøren etter alt å dømme bagatellisert det hele og valgt å sende inn politiet i stedet for førstehjelpere. Det er liten tvil om at de pårørende brukt udiplomatisk språk (for å si det mildt), men AMK gjorde lite for å roe ned situasjonen. Lydloggen som TV2 har skrevet ut viser tvertimot at AMK-operatøren bagatelliserer det hele og opptrer oppsiktsvekkende arrogant og avvisende. Mens kvinnen ligger døende på gulvet er AMK-operatøren mer opptatt av å irettesette innrengeren og ettersom samtalene utarter å true med politianmeldelse. Noen eksempler:

"Innringer: Hør da, slutt å mas, å, bare send en jævla forpult ambulanse!

AMK: Det er ikke noe forpult ambulanse. Det er ikke det det heter."


"AMK: Er du klar over at det du sier blir tatt opp på bånd?

Innringer: Jeg driter, ikke prøv på det en gang, hun ligger uten puls, uten puls, uten puls."


"Innringer: Mann - kan du sende en ambulans, fort fremme med en gang? AMBULANS, hallo?

AMK: Vet du hva, jeg orker, jeg gidder ikke å snakke med deg når du holder på sånn."

På grunnlag av denne loggen er det liten tvil om at AMK/ambulansetjenesten har tabbet seg ut igjen. De pårørende var helt klart opphisset og snakket usammenhengende, men jeg vil tro at det er en svært så normal reaksjon når en nær og kjær brått faller om. Man skulle tro at AMK-operatøren (og forsåvidt også politiet) nettopp har som jobb å få best mulig klarhet i situasjonen, de må tåle å bli utskjelt. Denne AMK-operatøren gjør i følge lydloggen det stikk motsatte, oppførselen til AMK-operatøren virker gjennomgående uprofesjonell. Saken sett under ett fremstår denne AMK-operatøren som den reneste drittsekk. Ikke rart at AMK forsøker å dysse ned hele saken. AMK og ambulansetjenesten har øyensynlig ikke maktet å lære noe som helst av episoden i Sofienbergparken. Her kreves mer en fine ord for å gjenopprette tilliten.

Oppdatering: På Hans Rustads mørkeloft tolkes dette naturligvis som resultat av de pårørendes iboende muslimhet, AMK har selvsagt ikke gjort noe galt overhode, i følge Rustad & Co. Som Lord Marius påpeker: de høyreorienterte blogger som vanligvis er kritiske til offentlig byårkrati har plutselig funnet ut at her er alt i sin skjønneste orden. Selv tåkefyrsten Onar Åm klarer forstå at AMKs oppførsel er uakseptabel.


Politiet legger pårørende i bakken mens kvinnen ligger døende på kjøkkengulvet.










tirsdag 12. januar 2010

Høyre er ikke et høyre-parti

Høyre er ikke lenger et høyreparti skriver professor Einar Lie i DN 29.des 2009:
-----------

Næringslivspartiet som er blitt borte

Etter at Høyre er ferdig med jubileumsåret 2009, har vi ikke lenger noen partier som ligger konsekvent til høyre for SV i nærings- og finanspolitikken, skriver Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo.

For dem av oss som er interessert i de lange utviklingstrekkene i norsk økonomisk politikk, har 2009 hatt mye å by på. Finanskrisen er ikke det eneste. Midt i den mest omfattende resesjonen siden mellomkrigstiden har partiet Høyre stillferdig hatt sitt 125-årsjubileum. Gjennom jubileumsåret har partiet foretatt en dreining bort fra gamle og dypt befestede holdninger i den økonomiske politikken. Dreiningen har skjedd så stille og stykkevis at få, kanskje ikke engang partiets ledelse, har fått med seg betydningen av hva som har gått for seg.

Som næringslivsparti har Høyre gjennom hele sin historie hatt en pragmatisk profil. Partiet var for stor næringsfrihet, og gikk inn for en forsiktig og nøktern statshusholdning. Som embedsmennenes parti under og etter innføringen av parlamentarismen i 1884 led Høyre likevel ikke av noen statsskrekk.

Omkring forrige århundreskiftet følte mange skipsredere og storindustrialister seg mer hjemme i partiet Venstre. Det gjorde også de mest ideologisk orienterte økonomiske liberalister. Venstres problem var at også de mest reguleringsivrige og moderniseringsskeptiske hadde tilhold i dette partiet. Konsekvensen var formelle og reelle splittelser i flere omganger. Delingstruselen eksisterer ikke lenger for dette partiet, den som i dag skulle prøve å dele Venstre, må i så fall være uhyre stø på hånden.

Konsekvensen for det politiske landskapet var at Høyre fra mellomkrigstiden av fikk en utvilsom rolle som de næringsdrivendes og bedriftsledernes parti. Ingen andre partier hadde en like stor andel av ledere i næringsliv og selvstendig virksomhet plassert i sine fremste valgte verv: Gjennom Høyres første 100 år svingte andelen valgte representanter fra næringslivet innenfor et bredt belte mellom 25 og 50 prosent.

Helt invadert av næringslivsinteressene ble partiet likevel aldri. Det gamle embedsmannspartiet tok også opp i seg kulturkonservative politikere med uten særlig interesse for økonomiske spørsmål. I synet på finanspolitikk og næringspolitikk fikk man likevel et tett sammenfall mellom vurderingene som preget Høyres politikk, og de som rådet blant næringslivets menn og organisasjoner, som også leverte tunge finansielle bidrag til partiet.

Sammenlignet med andre vesteuropeiske land, tildels også i våre skandinaviske naboland, har norsk økonomisk-politisk debatt i lange perioder vært preget av lite avstand og få sterke motsetninger.

Etter at Arbeiderpartiet la til side mye av sin klasseorienterte konflikttenkning i møte med krisen på 1930-tallet, ble det partiets mål å skape sysselsetting og velstand gjennom økonomisk vekst. Det partiet som før ville ha størst mulige lønnstillegg til dem som sto det nær, lønnsarbeiderne, ble i regjeringsposisjon mer bekymret for at lønnsoppgjørene skulle svekke konkurranseevnen. Høyre var "motpartens" parti. Men bekymringene i de to partiene var ikke veldig forskjellige. En for slepphendt finanspolitikk eller for store lønnstillegg ville ta jobbene og lønningene fra Arbeiderpartiets kjernevelgere, og profitten og bedriftene fra Høyres viktigste støttegrupper.

Om avstanden mellom Høyre og Arbeiderpartiet ikke alltid var stor i næringspolitikk og finanspolitikk, var den veldig viktig:

  • Arbeiderpartiet har i forhold til LO og sin venstrefløy vært avhengig av ikke å havne på "gal" side av Høyre. Partiet har for eksempel vært livredd for å støtte reguleringer i arbeids- og næringsliv som er blitt oppfattet som mer næringslivsvennlig eller arbeidstagerfiendtlig enn Høyre står for.
  • Tilsvarende har Høyre aldri kunnet føre en politikk for høyere skatter enn Arbeiderpartiet. Høyres rolle har vært å rope høyt når Arbeiderpartiet har vært lettsindig med skattebetalernes penger, eller spilt ut sin styringsiver i forhold til næringslivet generelt eller enkeltbedrifter spesielt.
Tilsammen utgjorde partiene det som gjennom flere tiår ble omtalt som en "ansvarlighetens akse" av embedsmenn som satt sentralt i utformingen av norsk økonomisk politikk. De to partiene markerte stadig skarp uenighet, men fant normalt tilbake til posisjoner der de sikret en fortsatt vekstkraft i landets økonomi, og de støttet indirekte opp om skillelinjene de begge var avhengig av både i posisjon og opposisjon.

Så langt fortiden. Vi har de siste årene fått flere varsler om at endringer ville komme. Et næringspolitisk tegn kom høsten for fire år siden, da Norske Skog i sin visdom fant ut at selskapet skulle legge ned en tradisjonsrik fabrikk midt i valgkampen. At Arbeiderpartiet i opposisjon protesterte kraftig, var som forventet. Men også Høyres næringsminister gikk voldsomt ut, med forslag om tiltak og trusler mot Norske Skog, som radikalt skilte seg fra Høyres næringspolitiske arv.

Et finanspolitisk varsel kom på landsmøtet året etter. Erna Solberg forklarte da at Høyre måtte ble mer aktiv i de gode sakenes tjeneste, og ikke oppfattes som et kaldt "kalkulatorparti". En av fortidens menn, Kåre Willoch, repliserte tørt at man måtte være veldig god i hoderegning for å føre økonomisk politikk uten å bruke kalkulator.

I år har avvikene fra etablerte prinsipper blitt så mange at prinsippene vanskelig kan sies å eksistere. I 2009 forlot regjeringen handlingsregelen, og fremtredende økonomer spår at den skal få problemer med å komme tilbake til de vedtatte prinsipper. Høyres verbale bidrag, gjennom finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner, var lenge å kritisere regjeringen for å sitte med hendene i fanget, og ikke strekke seg langt nok. Da alle tiltakene lå på bordet i februar, mente Høyre at det fortsatt var behov for å bruke noen milliarder til.

Næringspolitisk innledet Høyres førstekandidat i Sør-Trøndelag valgkampen med å kreve at regjeringen brukte sin eiermakt for å hindre DnB Nor i å rasjonalisere i hennes hjemfylke. Det gamle Høyre kjempet gjennom tiår en innbitt kamp for å hindre staten i å bruke sin eiermakt i selskaper som også har private aksjonærer. At tradisjonelle prinsipper ble snudd på hodet, ble bekreftet da andremann på samme liste mente at regjeringens passivitet skyldes at ledelsen i landets største bank hadde altfor gode kontakter i Arbeiderpartiet.

Høsten bragte med seg en rekke nye saker. Da regjeringen fjernet avgiftsfritaket på biodiesel et subsidium med tvilsomme positive effekter på klimaet, men utvilsomme negative effekter på statsfinansene protesterte Høyre like høyt som SV ville gjort hvis partiet hadde vært i opposisjon.

Og da Jens Stoltenberg antydet at regjeringen måtte gjøre noe med sykefraværet, presenterte Høyre en rekke punkter med gode ønsker om bedring, men hverken med krav om handling eller særlig konkrete eller kontroversielle egne forslag.

Kjernen i problemkomplekset er det som trolig er verdens rauseste sykelønnsordning, innført av Arbeiderpartiet under mye indre tvil i 1977. Den indre tvilen eksisterer fortsatt, og den kom til uttrykk noen uker etter Høyres ikke-innspill i debatten, da en tidligere sentral statsråd fra Arbeiderpartiet tok til orde for at arbeidstagere burde belastes en del av korttidsfraværet. Siden ble det stille.

Det er særlig oljepengene som har gjort det vanskelig å forsvare konservative og liberale dyder i økonomisk politikk. Men også Fremskrittspartiets suksess har utvilsomt bidratt til å drive Høyre fra gamle finans- og næringspolitiske skanser. Dette partiet har aldri systematisk ligget til høyre for en rød-grønn regjering, men vært litt her og der, enten vi snakker om it-Fornebu, kjøp av Aker Solution-aksjer, eller langt rausere bruk av oljepenger på store og gode tiltak i offentlig sektor. Nå som professor og eksstatsråd Victor Norman har kommet til at Fremskrittspartiet egentlig har rett og gledesdrepere som Sigbjørn Johnsen tar feil når det gjelder handlingsregelen, blir det neppe enklere å holde noen kalkulatorskanse innad i Høyre.

Til forklaringene på tidens glideflukt hører også at Høyre nå rekrutterer forskjellig fra gamle Høyre til sine valgte posisjoner. Ingen i dagens ledelse - Erna Solberg, Jan Tore Sanner og Erling Lae - har røtter i bedriftsverdenen. I den stortingsgruppen som i mer enn 100 år hadde en rekordstor andel representanter fra posisjoner i norsk næringsliv, kan vi, med litt godvilje, telle en snau håndfull representanter med tilsvarende bakgrunn blant de 30 sittende representantene.

Veien til sentrale posisjoner i Høyre går i dag ikke gjennom posisjoner i produksjonslivet, men gjennom Unge Høyre, kommunepolitikken og offentlig sektor.

Mens vi historisk interesserte kan fordype oss i de lange linjene, kan de med større sans for det dagsaktuelle reflektere over betydningen av at det i dag ikke synes å eksistere noen konsekvent finanspolitisk eller næringspolitisk opposisjon til høyre for SV.

Dette er kanskje ikke noe stort problem i Høyre selv. Men det vil ha konsekvenser for politikken. Fra en koalisjon av rød-grønne partier kan vi ikke vente reformer eller innstramninger som plasserer seg på "gal" side i markeringssaker i næringspolitikken, i arbeids- og trygdelivet, og i utbyggingen av offentlig sektor.

Vi går dyre tider i møte.



Blogglisten