Holocaust-bagatellisering

OPPDATERING 4.febr: Jeg har påpekt at Viddal m.fl. driver med ville overdrivelser i sin sammenligning av Gaza med Holocaust. Viddal insisterer derfor på at jeg trenger psykolog. Dette var som kjent en metode makthaverne i Sovjet brukt mot politiske motstandere, folk som ikke hadde politisk korrekte standpunkt ble per kommunistisk logikk definert som gale og sendt til psykiatrisk behandling. Dagens kvasidemokratiske regime i Russland ser ut til å fortsette denne tradisjonen. Dermed kan vi trygt fastslå at Viddal ikke bare gir uttrykk for antisemittiske holdninger, Viddal argumenterer også for stalinistiske og totalitære metoder. Saklige argumenter er Viddal blottet for.

Enkelte forvillede tenkere har fått det for seg at krigen på Gaza var intet mindre enn et folkemord, Viddal går til det skritt å kalle Gaza for Holocaust 2.0.

Fasit for nyttårskrigen på Gaza ser omtrent slik ut: totalt 1400 drepte, av disse 400-700 palesinske soldater og 300-900 palestinske sivile (kildene varierer).

Viddal forutsetter at disse sivile ble drept «i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan» (sitat fra folkemordkonvensjonen). Det er opplagt at Viddals påstand svikter allerede på dette punktet. På hvilket grunnlag kan man påstå at Israels mål er å ødelegge en folkegruppe? Det er videre opplagt at «drap på medlemmer av gruppen» kan inngå i et planmessig folkemord, men det faktum at ikke-stridende medlemmer av gruppen er blitt drept beviser ikke at et folkemord har skjedd eller har vært forsøkt. Selv Viddal burde forstå at drap på medlemmer av gruppen må ha skjedd i vesentlig omfang.

Et drept barn er en tragedie, 400 drepte barn er en stor tragedie, men det blir ikke automatisk et folkemord av den grunn. Krig er noe faenskap. Krig fra en teknologisk overlegen posisjon fører nødvendigvis til at den ene parten lider de fleste tapene, dette så vi også i Kosovo-krigen og i Kuwait-krigen. Når den ene parten tar større hensyn til egne soldaters sikkerhet enn til sivilbefolkningen hos den andre parten blir de sivile tapene deretter, særlig i tettbygde områder. Israels overdrevne maktbruk er klart kritikkverdig, og de har etter alt å dømme tatt for lite hensyn til sivilbefolkningen.

Bildene er ikke fra Gaza-stripen.

Denne utvidelsen av folkemordbegrepet som Viddal legger opp til er kort og godt absurd: Enhver krig med unødvendige sivile tap blir dermed folkemord, ja selv en terrorhandling blir folkemord. Hvor skal vi trekke grensen? 3000 (9/11) eller 23 (diskotek i Israel)? 100.000 (branbombing av Tokyo)? 7.700 (senkingen av Wilhelm Gustloff)?

I Srebrenica ble omkring 8.000 forsvarsløse gutter og menn myrdet, i en by med omkring 27.000 innbyggere. Det var folkemord. I Øst-Timor døde omkring 100.000 unormalt (av 700.000 innbyggere) under den indonesiske okkupasjonen, det var kanskje folkemord. Røde Khmer drepte omkring 1 million ved henrettelse, utsulting og utmattelse, det var folkemord.

Gaza-krigen var ikke et folkemord. Sammenligningen er meningsløs.

Hensikten med uttrykket Holocaust 2.0 er opplagt å demonisere Israel gjennom en sammenligning med nazistenes utryddelsesleire. Fordi Israel er jødisk stat blir imidlertid effekten dobbel: Gjennom devaluering av folkemordbegrepet bagatelliseres Holocaust og jødenes historiske lidelser; palestinernes lidelser overdrives ved en direkte sammenligning med lidelsen til overgripernes foreldre og besteforeldre.

I ytterste konsekvens går dermed folk som Viddal, forhåpentlig av dumskap og uvitenhet, holocaustfornekternes ("Holocaust er oppskrytt, det var ikke så ille som mange vil ha det til") og antisemittenes ("Jødene er ikke noe bedre selv, se bare hva de gjør på Gaza. Jødene fikk som fortjente under krigen, Hitler hadde rett.") ærend. Eller enda verre: Gaza stjeler all oppmerksomhet slik at langt verre ting kan skje uten at vi bryr oss.










Viddal synes min påpekning av noen enkle fakta (som setter Viddals påstander i perspektiv) er usmakelig og at jeg bør oppsøke psykolog.


Jeg ler meg skakk.